HUS eller HJEM
Er Norge et HUS eller HJEM for skeive innvandrere?
Der det finnes hjertevarme, finnes det et hjem. Synes du Norge er hjertevarmt for alle oss skeive innvandrere?
Hjemmet er en atmosfære, en jord hvor en person har røtter. Hjemmet er en jord hvor en person som et tre har spiret og blitt til et tre. Røttene som har gått dypt ned i jorden gjennom årene. Dette hjemmet kan være et sted på toppen av en grønn ås, kanten av en fotballbane eller til og med en gammel gate. Et sted en person føler tilhørihet til.
En flyktning som vandrer rundt i denne atmosfæren, vet aldri når det kan være siste gang hen ser disse gatene, vinduene, trærne og menneskene. Alle flyktninger har opplevd en vanskelig tid hvor de måtte bestemme seg for å bli eller dra på en reise.
En reise til et fjernt sted, et sted langt fra hjemlandet. Fra hjemmet til et hus. Et sted som bare er et tak og er fremmed for hen. Personen har ingen historiske minner om atmosfæren. En innvandrer er som et tre med røtter igjen i hjemlandet, men forsøker å etablere grenene sine i det nye landet. Hen er kastet ut av sin trygge omgivelser til det ukjente, uten noe røtter.
Integreringssytemet fungerer ikke, fordi det ikke er forståelse for dette, og det er heller ikke vilje til å inkludere. Det er kraft og iboende ønske i en del av det norske systemet at vi skal bli assimilerte nordmenn, som legger fra oss våre røtter og bytter navn til Ola og Kari. Kall det hva du vil – men jeg kaller det fremmedfrykt, rasisme, diskriminering, og dette møter en hver nyankommet innvandrer.
Men det blir verre – forholdene for en skeiv invandrer er mye hardere. Hen opplever homofobi, transfobi og andre former av fobia. Vi snakker om mobbing, ekskludering, diskriminering, trusler, ensomhet og utstøting. Ikke bare fra det nye samfunnet, men til og med fra landsmennene i det nye samfunnet.
Her blir personen uimottakelig for nye slag og gradvis trekker seg tilbake til sin egen isolasjon. Hen må gå tilbake til sitt skap. Men denne gangen er hen enda mer alene og isolert enn før. Dette er det samme huset med sementvegger og uten sjel.
For å få dere til å forstå at dette er virkelig reelt og hverdagen til mange vil jeg trekke fram tre personer. Jeg vil fortelle dere om livene til Sufi, Simo og Sam. Så dere kan se på verden gjennom øynene deres.
_ Jeg mistet helt kontrollen og prøvde å brenne meg selv for tre uker siden. Jeg hadde tatt på meg bensin fordi jeg ikke klarte mer mobbing fra venner og andre rundt meg.
I Irak ble Sufi utsatt for alvorlig tortur og fengsling, til tross for sin unge alder. Nå i Norge står han overfor utfordringer og motstand. Etter mange år her har han opplevd diskriminering på grunn av navnet sitt og møtt negative reaksjoner på sitt utseende og oppførsel, noe som førte til at han måtte endre navnet til Sufi.
En spesiell hendelse som markerer denne utfordrende tilpasningsperioden var da han ble avskjediget fra sin jobb i en frisørsalong etter en uheldig hendelse med en kunde. Kunden reagerte på en negativ måte mot Sufi da vedkommende ankom salongen etter å ha bestilt time online.
«De sier at jeg er skummelt… Jeg har ikke blond hår eller blå øye…»
I Sufis øyne er det en tydelig blanding av sinne, sorg og lengsel. Han savner sitt hjemland, spesielt sin mor, søster, venner og den velkjente luften der.
Selv om Sufi er takknemlig for støtten fra noen få personer i Norge, føler han seg likevel utenfor samfunnet her.
Han søker hver dag etter jobb og et hjem, og har bare et håp.
«Kan noen vurdere meg uten å tenke på fargen på huden min?»
«Jeg er lei av livet mitt. Det er ikke tilfredsstillende. Det spiller ingen rolle om jeg dør eller forblir.»
«Simo» opplevde utfordringer på grunn av sin seksuelle orientering i hjemlandet, mistet jobben som frisør flere ganger og måtte bytte salonger. Han kom til Norge gjennom UNICEF uten å kjenne til landet og hadde førsteinntrykk av usikkerhet, til og med forvirring om Norge som muligens en type «mat eller restaurant».
«Simo» deler åpent sine lengsler og savn etter hjemlandet Syria, inkludert gatene, skolen, naturen, klassekameratene og ikke minst familien. Når han snakker om familien, blir han tydelig emosjonell, får klump i halsen og sliter med å fortsette.
«Simo» har lyktes som frisør i Norge, takket være sine ferdigheter. Men når jeg spør ham om han kunne ha valgt å forlate hjemlandet igjen, nøler han lenge og svarer:
_Hvis jeg tenker med hjertet, nei, men det er lurt å si ja, jeg ville kommet.
«Simo» var på London Pub den 25. juni 2022 og så folk i nærheten dø foran øynene sine. Han beskriver smertefulle scener mens hendene skjelver, og kan fortsatt ikke glemme synet av blodet som rant som en fontene fra noen bryst. Etter hendelsen har «Simo» ikke forlatt leiligheten sin på lang tid. Når han snakker om bekymringene sine for årets Pride, uttrykker han håp om at ingenting vil skje, men ordene kommer ut av munnen hans fylt av håpløshet.
«Sam», en transmann fra Somalia, flyktet til Norge på grunn av sin identitet. Aktivist og støttespiller for andre, søker han nå trygghet og muligheter her. Selv om faren hans aksepterer hans kjønnsidentitet, møter han utfordringer med å bli forstått av resten av samfunnet der han bodde.
«Jeg mistet familie, venner, økonomisk stabilitet, jobb og utdanningsmuligheter. Men jeg måtte. Det var umulig å fortsette det samme livet som før. Ekstreme og feilaktige tolkninger hevder at homofile må dø.»
Han er glad for å studere i Norge og utforske sin kjønnsidentitet uten begrensninger. Som en TikTok-influenser deler Sam kunnskap og kultur på plattformen. Men når jeg spør om livet hans, nevner han utfordringer med rasisme som har vært svært belastende. Plutselig fylles øynene hans med tårer av tristhet.
«Jeg ønsker ikke å huske det igjen.»
Jeg kan konkludere med å si at vi skeive innvandrere kommer noen ganger med en tung historie, men samtidig er det behov for at vi blir møtt av det norske systemet på en mer inkluderende måte. Hvis ikke – vil vi fortsette å få et land med mange som ikke føler seg hjemme her, og føler seg ekskludert.
👉 Link to the project photo gallery